Svart på hvitt

Som jeg skrev i forrige bloginnlegg så har jeg håpet at det skal være “håp” for Laischa. Har tenkt at jeg har hørt feil, og overdrevet i mitt hode og i alle tankene. Tenkt at det ikke kan være ”så” ille, og at hun sikkert blir bra igjen. At de har tatt feil, at de skal ringe og unnskylde for feilen de har gjort. At det ikke er min hund. At de har missforstått avlesningen.  Men i dag kom journalen fra Jeløya. Det står det svart på hvitt alle de ekle ordene og diagnosene som jeg så indelig godt vet hva betyr, og som er hjerteskjærende å lese om sin egen kjære, kjære hund. En alt for ung, og herlig hund. Vesla begynte på medisiner i dag, ekle Sotalol. Og bivirkningene er jo nesten værre en sykdommen. Vesla er bare 3.5 år, hun skulle jo bli min bestevenn i skogen og hverdagen, og redningshund. Nå teller vi livet i tid, istedet. Ingen vet hvor lenge hun blir her sammen med meg, eller når hun vil utvikle dilatert kardiomyopati. Det eneste vi vet er at det kommer…… Jeg håper den tiden som er igjen, blir bra for henne, og at hun responderer godt på medisinen. Hun skal iallefall ikke lide og så lenge hun er som hun er i dag, skal hun få fortsette med det. Herlige, herlige Laischa-gullet